Lanseringen av Stichting Cassandra ville ikke ha funnet sted i dag uten hundrevis av mennesker som fikk det til å skje. En takk fra grunnleggeren.

Det er vanskelig å snakke om usigelige ting mennesker kan gjøre mot hverandre. At vi lever i 2020 og seksuell og psykologisk vold fremdeles er allestedsnærværende, er skuffende.

Det er opprørende å innrømme at vi ikke alltid kan være stolte av mennesker. Enda mer når vi finner ut at vi ikke blir trodd når vi snakker. Jeg hadde ikke funnet stemmen min hvis ikke en person hadde trodd meg. Jeg vil at du skal huske det, i tilfelle du føler deg alene.

Av en eller annen grunn er mange mennesker redde for å be om hjelp når det gjelder deres mentale helse. Når du brekker beinet, går du vanligvis til lege. Det er rart at vi gir hjernen mye mindre oppmerksomhet når den føler seg uvel. Det er et organ som fortjener beskyttelse og medisinsk behandling, akkurat som resten av kroppen din. Jeg håper at vi en dag lever i en verden der å ta vare på vårt sinn er like viktig som å ta vare på resten av kroppen vår.

Personene jeg elsker, og terapi og medisiner, hjelper meg å komme meg gjennom de mørke dagene.

I tillegg, det å være klar over at det var fremmede som brydde seg om meg når jeg ikke hadde det bra. Noen ganger vil disse fremmede være mennesker med forferdelige historier som fremdeles hadde energi til å styrke andre. Ta for eksempel Charlotte Wade. Charlotte er en ung kvinne som snakket om hva den dømte stebestefaren hennes gjorde mot henne. Hun delte aktivt sin kamp med PTSD på Twitter, alltid tilgjengelig for å snakke med ofre. Gjennom min reise til å grunnlegge Stichting Cassandra, har hun inspirert meg på mange måter. Derfor ba jeg kunstneren Zara's Comics tegne et kunstverk inspirert av henne. For å gi henne beskjed på en måte: takk.

Fremmede som Charlotte er overalt, og kan bli dine venner. Noen har kanskje aldri blitt voldtatt, men kjemper fortsatt for rettferdighet. De vil lytte og slåss med deg. De vil vise deg ånd, solidaritet og fellesskap.

Du vil bare finne disse fremmede hvis du godtar det som har skjedd med deg og bruker stemmen din.

Når jeg føler meg alene, sier jeg til meg selv: det er jeg ikke. Det var jeg aldri. Jeg klarte bare ikke å se lyset rundt meg, før jeg ba om hjelp. Da fant de meg, de som kunne lede min vei for meg, eller så fant jeg dem. Jeg håper du vil be om hjelp også hvis du noen gang trenger det, og spesielt: fortsett å spørre, ikke gi opp.

Jeg vil takke hver person som har vært der for meg og andre voldtektsoffer de siste årene. Stichting Cassandra er resultatet av en bevegelse, ikke én person.

Vi vil ikke tie.

Pieke Roelofs